Lærerne synes at de får stadig mer å gjøre, og at de ikke får brukt så mye tid som de gjerne vil til å undervise og til å planlegge undervisningen. Det gir utvalget som har sett på lærernes tidsbruk, dem rett i. Utvalget fremmer 90 forslag til tiltak som kan rette på forholdene. Det aller viktigste er bedre ledelse, både i
kommunen, i skolen og i det enkelte klasserommet. De største misforholdene mellom det lærerne ønsker å bruke tid på og det de faktisk får tid til, gjelder planleggingen av undervisningen. Spørreundersøkelser viser at lærerne ønsker å bruke 40 prosent av arbeidstiden sin til dette, men får bare tid til å bruke 27 prosent av arbeidsdagen til det som burde vært hovedbeskjeftigelsen. Tiden de gjerne ville ha brukt til undervisning går bort i møter. 23 prosent av arbeidstiden går med til møter og planlegging for hele skolen, mens lærerne ønsker å bruke bare halvparten så mye tid på dette. De synes heller ikke at de har nok tid til faglig ajourføring. Bare knappe 5 prosent av tiden går med til det, mens de ønsker å bruke vel 10 prosent. Det er store variasjoner mellom skolene og mellom kommunene når det gjelder lærernes tidsbruk. Utvalget mener å kunne slå fast at de
største skolene gir lærerne bedre muligheter til å konsentrere seg om undervisningen enn de mindre, fordi de større skolene bruker assistenter og kontoransatte mer enn de små.
Utvalget, som har vært leder av fylkesmann Kirsti Kolle Grøndahl, som selv har vært både utdanningsminister og lærer, gir dem rett som har tatt til orde for en reformpause i skolen. Det har rett og slett blitt for mange nasjonale handlingsplaner og nye strategier uten at man har vurdert hvilke konsekvenser alle de nye planene har for lærernes bruk av arbeidstiden. Mange lærere setter nok pris på at utdanningsminister Kristin Halvorsen nå lover at det ikke skal komme flere slike planer uten at belastningen det fører til for lærerne, er utredet først.
Norge bruker mer penger enn andre land på skole, men har ikke de beste elevene. Noe av årsaken kan være at lærerne ikke får bruke nok tid til å undervise. Det må lovgivere og skoleeiere gjøre noe med. Tidsbrukutvalget har nå gitt dem 90 forslag å øse av.

Nils M. Tidemann, redaktør

Skeptikerne tok feil. Helgas julemarked på Røros ble en knallsuksess. Folk strømmet til for å suge inn julestemning, og spesielt lørdag var det tilnærmet martnastilstander i gatene på Røros, både hva folkemengde og handel angikk. Ja handelen gikk vel egentlig et par hakk bedre enn i martnan. Dette har fått noen til å spørre seg om julemarkedet kan ødelegge for folketilstrømmingen til martnan. Vi tror denne frykten er uberettiget. Arrangementene er veldig forskjellige, og trekker forskjellige typer publikum. Vi tror heller de to arrangementetne kan være med og bygge opp under hverandre. De som trives på julemarked får lyst til å komme tilbake i martnan og motsatt. Initiativtakerne til julemarkedet forjener ros for ide og gjennomføring. Vi antar at også de opplever at dette ble bedre enn de hadde tort å håpe på. Samtidig er det klart at suksessen forplikter. Konseptet må utvikles forsiktig, men samtidig nok til at folk vil komme tilbake også neste år. Vi tror de kommer tilbake. Og det i ennå større horder enn i år. Alle som var på marked i helga, vil anbefale sine kjente å ta turen neste år. Ikke minst fordi vi oppfatter at julemarkeder er en trend som appellerer til et stadig større publikum. I en tid der julemarsipanen kommer på markedet i slutten av september, julesangene spilles i reklamefilmer fra midten av november og engler daler ned i skjul før Lucia har marsjert rundt med lys i hår, er det stadig flere som søker det vi voksne forbinder med ekte julestemning. Og det fikk de, alle som besøkte julemarkedet på Røros. Et par kuldegrader, litt snø og bergstaden dannet en perfekt ramme for denne handledagen. Bodene bød på mulighet til å kjøpe kortreiste kvalitetsvarer og snuse inn duften av nystekt julebakst. I gatene var det mulig å treffe kjentfolk og rett og slett kjenne på at følelsen av hygge og velvære klarte å overdøve nymotens førjulsstress. Julemarkedet på Røros har kommet for å bli.

Nils M. Tidemann, redaktør

Det norske sykefraværet er høyt. For høyt. Og det øker. I andre kvartal i år var det gjennomsnittlige sykefraværet på 7,1 prosent. Økningen fra i fjor, cirka 10 prosent, rimer dårlig med målsettingen i avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) om å redusere fraværet med 20 prosent. Derfor er det ikke uten grunn at statsminister Jens Stoltenberg har viftet med varselflagget fra talerstolen på to viktige møter i fagbevegelsen den siste tiden og gitt klar beskjed: Fraværet må ned. Det har han fått forståelse for både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Som LO-leder Roar Flåthen sier: Vi er stolte av å ha den beste sykelønnsordningen, men kan ikke være stolte av å ha det høyeste sykefraværet.
Ingen kan være uenig i Stoltenbergs målsetting. Men det er langt derfra til å finne tiltak som både virker og er akseptable for alle parter. Foreløpig er de to hovedgrepene statsministeren har antydet, å adoptere svenskenes system med standard for lengde på sykemelding og at arbeidsgiverne skal betale mer av langtidsfraværet, sablet ned av henholdsvis fagbevegelsen og Næringslivets Hovedorganisasjon.
En ekspertgruppe, oppnevnt av Arbeids- og inkluderingsdepartementet, skal innen 1. februar komme med forslag til administrative tiltak som kan bidra til å snu utviklingen av sykefraværet. Hva denne gruppen kommer fram til, vil være viktig for forhandlingene mellom myndighetene, arbeidstakerne og arbeidsgiverne for en eventuell ny IA-avtale og tiltak mot sykefraværet.
Mye av debatten omkring kostnadene knyttet til sykefraværet dreier seg om å stramme inn på ordninger og ytelser. Trolig er slike tiltak uunngåelige. Forhåpentligvis er ekspertgruppen like ivrig til å se på hvilken besparende virkning det kan ha å effektivisere den stivbeinte, langsomme og byråkratiske behandlingen mange sykmeldte opplever både i helsevesenet og Nav.

Nils M. Tidemann, redaktør

De siste fire timene med bemannet lensmannskontor på Os blir borte. 1. januar stenges dørene for godt, og alle osinger som ønsker kontakt med politiet på dagtid må henvende seg til lensmannskontoret på Tolga.
I “bytte” for stengt kontordør lover lensmann i Tolga/Os at politiet skal bli mer synlig i Os. Det skal skje gjennom at vedkommende som inntil nå har betjent kontoret skal bruke tilsvarende tid i bilen, på patrulje i Os kommune. Første reaksjon er at stengte kontordører er en negativ utvikling for Os. Men i realiteten er det svært liten forskjell på et kontor som er helt stengt og et kontor som har åpent fire timer en dag i uka. Forskjellen er så liten at lensmannskontoret har hatt minimalt med besøk i de timene det har hatt åpent. Når vi i tillegg vet at den tjenestemann som har vært på jobb i de fire ukentlige timene på Os ikke har hatt tilknytning til politiets
datanett, betyr det i realiteten at kontoret har vært stengt en stund allerede. I 2009 er et kontor uten datatilknytning det nærmeste vi kommer et stengt kontor selv om dørene er åpne. Derfor virker det forlokkende når lensmann Atle Fiskvik lover mer patruljering og dermed mer synlig politi. Os har, i likhet med de fleste kommuner, miljøer og episoder som gjør at det absolutt kan være ønskelig med mer utsrakt patruljevirksomhet. Spørsmålet er om lensmann blir i stand til å holde sitt løfte, eller om han etterhvert får en så anstrengt ressurssituasjon at det blir umulig. Med tanke på de rekrutteringsproblemer poltiiet i Nord-Østerdal
sliter med, er Arbeidets Rett redd for at den lovede patruljeringen bare blir en overgangsordning. Vi tror dessverre, og tiltross for alle gode intensjoner fra lensmannens side, at det er all grunn til å frykte at arbeidstiden som frigjøres ved å stenge kontoret, blir spist opp av andre oppgaver. Stengt kontor er nest siste steg før politiet er så å si helt borte fra Os.

Nils M. Tidemann, redaktør

Ordningen med “Trygt hjem for en 50-lapp” har vært et gode for ungdom i flere av Fjellregionens kommuner. Og ikke minst for foreldrene, som i hvert slipper å bekymre seg for om husets ungdom kommer seg trygt hjem fra helgas festlige arrangement. Men når et nytt år nærmer seg og nye budsjett skal lages, har nettopp slike tiltak en tendens til å bli salderingsposter. Derfor kommer det ikke som noe sjokk at fylkesrådet i Hedmark ønsker å
øke egenandelen, fra 50 til 100 kroner i 2010. På den måten vil de spare noen titusener i årlige utgifter for fylkeskommunen og kommunene. Ungdommen har naturligvis reagert på forslaget om å øke egenandelen. De forutser at økningen fra 50 til 100 kroner vil medføre at mange velger alternativ, og trolig mer usikker, skyss hjem i sene nattetimer. Og vi tror dessverre at de har rett. Selv om en 100-lapp isolert sett ikke er mye penger i dagens samfunn, vil nok mange søke billigere alternativer for hjemtransporten. Dermed vil vinninga gå opp i spinninga for de kloke hoder som tror økning av egenandelen er løsningen i denne saken. Med færre brukere
vil helgas inntekter forbli uforandret. Og da varer det vel ikke lenge før det fremmes forslag om å kutte hele ordningen! Regionrådet for Fjellregionen har oppfordret kommunene og fylkeskommunen til å gå i dialog om denne saken. Ikke minst for å få rettet opp skjevhetene i dagens ordning, der små kommuner bidrar med større egenandel per hode enn de store kommunene. Arbeidets Rett støtter kravet fra regionrådet, og har en klar forventning om at et slikt dialogmøte finner sted snarest. Og vi er også så frie å si at vi forventer at det kommer fornuftige løsninger ut av en slik dialog. Vi håper virkelig at politikere og byråkrater ser det meningsløse i å ødelegge en fungerende løsning, på jakt etter noen få tusenlapper. Det må være mulig å spare penger på andre ting enn trygghet for unge og foreldre. Forslaget om å øke egenandelen burde ikke ha vært fremmet, men når det har skjedd, må det avvises. Ungdommen må fortsatt få komme seg trygt hjem for en femtilapp.

Nils M. Tidemann, redaktør

Bare uker etter at vi i Arbeidets Rett omtalte Tynset sine visjonære mål for befolkningsvekst, kommer tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) som tyder på at Tynset allerede gjør mye riktig. Og ennå har de ikke brukt jokeren – de statlige arbeidsplassene som skapes når helsearkivet åpnes. For Røros er utviklingen langt mindre løfterik. Ingen får panikk av at kommunen har mistet 14 innbyggere det siste kvartalet. Men ser vi på utviklingen de tre siste årene, er det all grunn til å være bekymret for folketallet i Røros. Ved utgangen av september i år var
det 120 færre innbyggere i Røros enn på samme tidspunkt i 2006. Alle nevner den mest opplagte metoden for befolkningsøkning. Men fødselsoverskudd alene er ikke løsningen på utfordringene for Røros. Det opplever vi at ordfører Hans Vintervold er veldig klar over. Og han ønsker å gjøre noe med det. Ordføreren kan ikke alene øke folketallet. Han må få med seg folkevalgte kolleger, og kanskje en og annen byråkrat. Ja, kanskje må alle innbyggerne i Røros inviteres til å være med på en tankedugnad. Det vil garantert komme morsomme gimmicker, som – om ikke annet – i hvert fall bidrar til at alle blir klar over at Røros ønsker flere innbyggere. Men gaver til produktive foreldre og hyppige avisomtlaer er ikke nok. Det er de langsiktige, omfattende og solide planene med klare og målbare målsettinger som må bli ryggraden i veien fra nedgang til økning. Og vi ser ingen grunn til at Røros skal være mindre visjonære og ha lavere målsettinger enn det andre senteret i regionen, Tynset. Kanskje kan det til og med legges inn et vennskaplig konkurranseelement mellom de to kommunene.
Selv om situasjonen er alvorlig for Røros, er det viktig at ikke panikken tar kommuneledelsen. Det vil garantert komme mange, og sikkert kostbare, tilbud om bistand i planarbeidet. Vi tror, under noe tvil, at kommunen selv besitter de nødvendige ressurser for å lage og iverksette de nødvendige planer og handlinger. Nedgangen skal stoppes.

Nils M. Tidemann, redaktør

Røros-skolene har kommet i fokus etter at resultatet av årets nasjonale prøver er offentliggjort. Røros ligger godt under landsgjennomsnittet på alle prøver, både på 5. og 8. trinn. Oppvekst-politiker Odd Erik Trønnes(FrP) har dykket dypt ned i tallmaterialene, og funnet at Røros i et fag er dårligere enn 93 prosent av landets skoler.
Til forsvar for Røros-skolene kan trekkes fram at mange andre skoler bruker mye tid på å drille sine elever på nasjonale prøver. Lærere trigges av konkurransen, og lar elevene bruke tid på å øve på gamle prøver. oppvekstsjefen er skeptisk til denne formen for opplading til prøvene. Og hvis det er slik at Røros-skolene ikke
øver på prøvene blir bildet feil, og det blir vanskelig å sammenligne skolene når utgangspunktet er så forskjellig.
Derfor er vi ikke så opptatt av målingen i forhold til andre kommuner eller landsgjennomsnittet. Der er det mange forhold som kan spille inn. Men vi er desto mer opptatt av det alarmerende faktum at prøvereultatene i Røros ser ut til å bli gradvis dårligere. I år var andre året på rad med dårligere resultat enn året før. Vi er redd det er et signal om at noe faktisk er galt. Lærertettheten er det ikke noe galt med. Det viser nøkkeltall for 2008. Men de samme tallene viser at Røros bruker mindre enn sammenlignbare kommuner på undervisningsmateriell. Etter oppslaget i Arbeidets Rett mandag har vi fått flere tilbakemeldinger på at spesielt årets 8.klasse, som har høyt elevtall, ikke har nok lærebøker til alle elevene. Og slik har det visstnok vært i flere år. Det blir også påpekt at Røros mangler en helhetlig linje i anskaffelse av lærebøker, og at verkene som brukes ikke alltid er basert på kunnskapsløftet.Kanskje behøver ikke oppvekstsjefen lete så mye lenger for å finne årsaken til at Røros gjør det dårligere og dårligere på nasjonale prøver. Vi tror Røros er gode på trygghet og trivsel for elevene, men det hjelper lite når det ikke finnes lærebøker. Oppdaterte lærebøker og en bok til hver i alle fag må være et minimumskrav, og trolig den beste starten på en prosess som skal snu trenden for Røros på nasjonale prøver.

Nils M. Tidemann, redaktør

Foreldre i Gjøsvika på Røros er bekymret for barna sine. To ganger daglig må skolebarna gå på den smale gangveien over brua i Gjøsvika. Trafikken dunder forbi bare centimetre fra jakkeermene til de unge fotgjengerne.
Verst er det i vinterhalvåret. Med jevne mellomrom kommer det biler sørfra som ikke klarer den skarpe venstresvingen. Er farten høy nok, klarer ikke den lave fortauskanten å stoppe dem, og det finnes flere eksempler på biler som har kjørt rett inn i brurekkverket. Før bilen stopper i rekkverket har den krysset gangveien som skolebarna bruker.
Da Røros kommune tidlg på 2000-tallet la ut de første boligtomtene i de nye boligfeltene i Gjøsvika, var det et klart krav fra Statens vegvesen at de myke trafikantene måtte sikres gjennom opparbeidelse av gangvei. Og det har kommunen gjort. På begge sider av brua. Og såvidt vi husker har de også gjort gangveien over selve brua litt
bredere enn det som var. Men det hjelper ikke i forhold til de scenarioer vi nevnte innledningsvis. Her er det et spørsmål om tid før det skjer en alvorlig ulykke – med skolebarn innblandet. Det er derfor veldig lett å forstå at foreldre til de mange barna som bor i de nye boligfeltene reagerer og krever at noe gjøres. Vi tror dessverre ikke at nye skilt og fire nye meter med rekkverk er nok i denne sammenhengen. Den eneste sikre løsningen er at det bygges en egen gangbru ved siden av den eksisterende brua. Og da blir det et spørsmål om penger – som hverken vegvesenet eller kommunen har. Dermed virker saken rimelig låst og problemet er like langt unna en løsning nå som før. Arbeidets Rett vil oppfordre beboerne i Gjøsvika til å stå på videre. Og de må være kreative i bruken av virkemidler for å få oppmerksomhet rundt kampen for en tryggere skolevei. Fra andre steder i landet vet vi at slike aksjoner, når de pågår lenge nok, fører fram. I tiden fram til skoleveien blir sikker håper vi Røros kommune kan vurdere å etterkomme kravet om fri skoleskyss for barn i Gjøsvika. Det vil være en billig livsforsikring.

Nils M. Tidemann