Et nytt EU-direktiv for å øke trafikksikkerheten innebærer at alle biler i Europa vil kunne overvåkes elektronisk. Systemet, eCall, skal installeres i alle biler, og automatisk ringe opp en nødsentral hvis bilen blir utsatt for en ulykke. Ved bruk av GPS-teknologi vil sentralen raskt peile inn hvor bilen befinner seg og effektivt kunne sende hjelp. Hensikten er åpenbart god. Men det nye systemet utfordrer samtidig personvernet. Datatilsynet i Norge har uttrykt skepsis til innføring av slikt automatisk system. Det er det god grunn til. Når eCall først er installert i alle biler, kan det fort videreutvikles slik at bilene samtidig får en sporingsbrikke og elektronisk identitet. Det kan lette arbeidet for både forsikringsselskaper og politi til å oppklare biltyverier, svindel og annen kriminalitet. Samtidig kan det åpne for misbruk. Til Aftenposten opplyser Datatilsynet at det har kommet med forslag om at systemet utstyres med en av-knapp. Det store spørsmålet er selvsagt hvem det er som skal få tilgang til informasjon om hvor kjøretøyer til enhver tid befinner seg. Kan vi være sikre på at den effektive sporingen bare blir brukt til å redde liv og pågripe kriminelle? Eller åpner eCall-direktivet, med alle muligheter til viderutvikling, samtidig for at vi som enkeltpersoner også risikerer å bli utsatt for omfattende og uønsket overvåking?
Vi har for lengst akseptert at «storebror» kan se oss. Gater, kjøpesentre, bensinstasjoner og trafikknutepunkter er kameraovervåket til alle døgnets tider. Vi registreres elektronisk når vi passerer bomstasjoner, reiser med fly og tog, bruker nøkkelkort på jobben, tar ut penger fra minibanken og bruker betalingsautomater. Mange av oss er også svært aktive til å legge igjen godt synlige spor på internett, både i jobbsammenheng og privat. Alle ligger vi inne med personopplysninger i offentlig tilgjengelige registre, som for eksempel skattelistene. Det er ikke
lenger bare én storebror som ser oss. De er mange. Og de aller fleste har i utgangspunktet både gode grunner og gode hensikter for å følge med på det vi drive med.
Sterkere samkjøring av registrert informasjon er et høyst realistisk framtidsperspektiv. Så lenge de som samler inn dataene underlegges streng kontroll og kan forsikre om at informasjonen håndteres trygt, er kanskje ikke dette så farlig. Men konsekvensene av misbruk blir samtidig større når den totale overvåkningen tiltar og mulighetene for samordning utnyttes. Derfor er det nødvendig å gå varsomt fram. Dagens personvernlov ble til på slutten av 1990-tallet. Siden da har teknologien åpnet for muligheter som da nærmest var utenkelige. Derfor er det god grunn til både å se på behovet for lovendringer og foreta en vurdering av den samlede overvåkingen vi som enkeltindivider skal kunne utsettes for.

Nils M. Tidemann, redaktør