Kommunal- og regionalminister, og Senterpartileder, Liv Signe Navarsete vil ha flere kvinner i lokalpolitikken. I en kronikk i anledning kvinnedagen går hun til kamp mot det hun kaller gubbeveldet i kommunene. 37,5 prosent av medlemmene av landets kommunestyrer er kvinner. For ti år siden var andelen 33 prosent. Med samme tempo vil det ta over 30 år før kjønnene er likt representert i kommunestyrene, skriver hun. Egentlig er gubbeveldet verre enn dette. For bare 20 prosent av landets ordførere er kvinner, og bare 23 prosent av lederne i kommunale utvalg, råd og styrer. Bare hver femte listetopp var kvinne ved forrige kommunevalg. Ifølge Navarsete domineres partienes nominasjonskomiteer av menn, som altså setter seg og sine likemenn først. Hun har ett råd til partier som ønsker en bedre kjønnsbalanse i kommunestyrene: Plasser annenhver kvinne og mann på listene, og husk at det er den øverste plassen som er mest synlig. Kommunalministeren, som administrerer valgloven, vil ikke lovfeste kvotering i kommunestyrene. Det er fornuftig. Kvotering har i høy grad bidratt til bedre likestilling mellom kvinne og mann, men kjønnskvotering i valgloven er antakeligvis å trå selve demokratiet for nær. Løsningen ligger hos partiene, lokalt og sentralt. Flere har kvotering i partivedtektene, og nominerer annenhver kvinne og
mann, men når velgerne har sagt sitt, blir altså ikke resultatet bedre enn at to tredeler av de valgte kommunestyrerepresentantene er menn. Bare SV har like mange av hvert kjønn i sine kommunestyregrupper,
mens Frp er selve mannsbastionen. Her er bare 28 prosent kvinner. Det er ikke bedre i andre maktsentra. I fagbevegelsen er det flest menn som har tillitsverv, selv om like mange kvinner er medlemmer. De store selskapene ledes fremdeles stort sett av menn. Det er 100 år siden kvinnene fikk stemmerett ved kommunevalg. Men likestillingskampen er ikke over.

Nils M. Tidemann, redaktør

I dagens avis får Arbeidets Rett sterk kritikk for vår dekning av Mahdi Hassan og hans syn på homofili. Etter å ha omtalt departementets reaksjoner på Mahdi Hassans syn på homofili, blir det hevdet at avisen hetser Hassan. En slik påstand er vi ikke enig i. Hets er ikke et verktøy som brukes når Arbeidets Rett snekrer sammen avisen.
De siste ukene har den nasjonale debatten handlet om forholdet mellom islam og homofili. Dette var et tema Hassan hadde uttalt seg om til Retten tidligere, og vi mener fortsatt det var relevant å hente fram igjen denne uttalelsen i forbindelse med den pågående debatten. “Homofili er forbudt i Koranen, og jeg tror på min religion.” Mahdi Hassan er selvfølgelig i sin fulle rett til å ha en slik mening. Han har da heller ikke i ettertid benektet denne uttalelsen. Vårt søkelys har vært rettet mot om en slik holdning til homofili er forenelig med tittelen Årets forbilde – en utnevnelse som henger høyt. I vårt første oppslag gikk vi dessverre for langt i
tolkningen av Hassans uttalelser. Vi hadde ikke dekning for å hevde at han vil være en pådriver for, eller gå aktivt inn for å forby homofili i Norge. Vi har i ettertid beklaget overfor Hassan at vi brukte en tittel og en ingress vi ikke hadde dekning for. Den beklagelsen står fortsatt ved lag. Men Arbeidets Rett har ikke noen grunn til å beklage at vi har videreformidlet det ovennevnte sitatet fra Hassan. Og når vi oppfatter at det er dette sitatet, og ikke Rettens feilaktige tittel og ingress, som har fått departementet og sentrale politikere til å reagere, synes vi det er greit å videreformidle reaksjonene som kommer. Andre mediers håndtering av saken har vi ingen innflytelse på. Da han ble kåret til Årets forbilde ble Mahdi Hassan nasjonalt kjent. Han har gjort mye bra for barn og unge, både med og uten innvandrerbakgrunn., og mottatt flere priser for sitt arbeid. Han sitter i kommunestyret på Tynset for Sosialistisk Venstreparti. Med en slik bakgrunn er det ingen tvil om at Hassan er en offentlig person. Som en offentlig person i hans posisjon må både Hassan selv og hans venner og partikolleger tåle at søkelyset rettes også mot meninger og holdninger som skaper debatt.

Nils M. Tidemann, redaktør

Da regjeringen 13. oktober i fjor la fram statsbudsjettet for i år, ble politiet utpekt som vinneren av nye milliarder. Justisminister Knut Storberget opplyste at politibudsjettet var økt med 1,3 milliarder kroner, og forventet seg tydelige resultater i form av mer politikraft, mer oppklart kriminalitet og mer trygghet. Han fortalte stolt at regjeringen i 2009 og 2010 hadde lagt til rette for over 1000 nye årsverk i politi- og lensmannsetaten, og doblet opptaket på Politihøgskolen. Fra i fjor til i år gjør budsjettet det mulig å øke antallet politiårsverk med 106, sa Storberget. Det var i oktober. To måneder ut i budsjettåret forteller VG at politidistriktene må redusere antallet stillinger med om lag 360 i år. Politiet trenger penger til nytt datautstyr, sier assisterende politidirektør Vidar Refvik, og har derfor bedt politidistriktene kutte kostnader. Dermed rapporterer Telemark og Hedmark politidistrikter at de må kutte 20 stillinger hver, Hordaland må kutte 72, Asker og Bærum og Romerike må kutte med 50 hver, og Follo med 30 stillinger. Mens justisministeren i oktober forventet mer oppklart kriminalitet, sier
kriminalsjefen i Asker og Bærum, Nina Bjørlo, nå at distriktet må velge bort å etterforske vinnings- og narkotikaforbrytelser. Lederen i Politiets fellesforbund, Arne Johannessen, sier til forbundets nettside at situasjonen er håpløs og at regjeringen må ta grep for å få snudd den negative trenden. De fleste av oss trodde vel at den negative trenden ble snudd da Arne Johannessen og Knut Storberget ble enige om en ny arbeidstidsavtale for politiet i fjor, og dermed begravde stridsøksen. Aktiviteten økte i politidistriktene utover høsten, og politiet oppklarte langt flere saker i siste halvår enn i første. Og med økningen i tallet på nye politistudenter, skulle politiet ligge godt an til å få den bemanningen Politidirektoratet mener er nødvendig fram til 2020. Men så enkelt er det altså ikke. Statlige organer får tildelt rammer for antall stillinger de kan opprette. I tillegg kommer penger til drift og til investeringer. Hvis det mangler drifts- og investeringsmidler, er det mulig å la være å fylle opp alle stillingshjemlene. Det er åpenbart det som nå skjer i politiet. Når politimestrene får beskjed om å spare, kutter de stillinger, ikke andre driftsutgifter, og politistudenter, som Storberget garanterte jobber til, går fra høyskolen rett til Nav. Justisdepartementets politiske ledelse har vært bemerkelsesverdig taus i denne saken. Det bør den ikke være. For nå er den under mistanke for å trikse med tall, mer enn å fikse stillinger.

Nils M. Tidemann, redaktør

Det er lenge siden vi har hatt en så langvarig kuldeperiode som vi har hatt denne vinteren. Heldigvis har de fleste av oss det godt og varmt innendørs når termometeret oppfører seg annerledes enn vi liker. Ikke bare hjemme, men også på hytta har vi varmekabler, badstue og elektriske innretninger som hører til i vår moderne tid. I år har nok dét vært ekstra kjærkomment for de vinterferierende. Men selv om vi bruker mye strøm i vinterfjellet, er det liten entusiasme til at ruvende kraftledninger skal forstyrre den flotte utsikten til billedskjønn natur fra hyttevinduet.
Dette er et enkelt og godt bilde som forklarer noe av den strømkrisen med tilhørende prishopp som særlig Midt- og Nord-Norge nå opplever. Selv om vi samlet sett kan ha en god kraftproduksjon her i landet, finnes det ikke et tilfredsstillende nett som kan overføre nok elektrisitet fra en landsdel til en annen. Det finnes mange planer om utbygging. Statnett alene har prosjekter for flere titalls milliarder kroner. Når linjenettet likevel ikke bygges ut, skyldes det dragkamp mellom ulike interesser. De færreste hilser master og kraftledninger velkommen hos seg.
For noen uker siden sa energiminister Terje Riis-Johansen at det vil være behov for utbygginger av linjenettet som innebærer upopulære naturinngrep. Den analysen er ikke vanskelig å slutte seg til. Men foreløpig har ingen maktet å gjøre slike beslutninger. Det spørs om alle i den rødgrønne leiren er klare til å stille seg bak energiministerens utålmodige utbyggingsiver. I sannhetens navn må det sies at dårlig linjenett ikke er hele
forklaringen på de siste ukenes skyhøye strømpriser. I Norden har vi et felles kraftmarked. Når svenskene har redusert sin egen kapasitet med 40 prosent for å gjøre nødvendig vedlikehold ved atomkraftverkene i en periode med streng vinterkulde og ekstra stor etterspørsel etter elektrisk kraft, påvirker det selvsagt prisen i de landsdelene som er knyttet til det svenske linjenettet. Om ikke mange dagene vil de svenske kraftverkene være i normal drift. Da blir tilgangen på strøm igjen bedre, og prisene vil synke. I den rødgrønne regjeringens politiske plattform heter det at man vil arbeide for en felles nettleie i hele landet. Dette kan ikke la seg gjennomføre før overføringskapasiteten mellom landsdelene er kraftig forbedret. Og selv om beslutningen skulle bli gjort nå, vil det ta flere år før utbyggingene er gjennomført. Derfor må vi regne med at tilløp til strømkriser og skyhøye priser fortsatt vil bli en jevnlig foreteelse i mange år framover. Og når kulda forhåpentligvis snart slipper grepet om forfrosne nordmenn, er det på tide å bekymre seg om snøsmeltingen kommer i gang tidsnok til å fylle opp kraftverkenes nedtappede vannmagasiner.

Nils M. Tidemann, redaktør

Fjellregionen, Os, Dalsbygda og IL Nansen kan for første gang skryte av å ha fått en olympisk mester. Natt til tirsdag kom gullmedaljen hjem til Johaugen, rundt halsen på Therese. Og selv om klokka var tre på natta hadde et 30 talls personer møtt opp for å ønske den ferske gullvinneren velkommen hjem. Sin unge alder tiltross, 21-åringen med innebygget turbo har gjort det til en vane å komme hjem fra mesterskapsdebuter med medalje. Hun var fortsatt junior da hun i januar 2007 tok sin første medalje i senior-NM som den gang ble arrangert i Meråker. Prestasjonen var så solid at hun ble tatt ut til ski-VM i Sapporo samme år. Og jaggu ble det ikke medalje der også. Den 3. mars 2007 tok hun bronse på 3-mila i VM, og ble med det tidenes yngste medaljevinner i et langrenns-VM. Og nå ble det altså medalje i OL-debuten. Gullmedalje. Sammen med Skofterud, Størmer Steira og Bjørgen sørget Johaug for at Norge tok sitt første stafett-gull i OL siden 1984. På sin andreetappe sørget Therese blant annet for å hekte av Sverige og Finland. Therese sikret seg også gode individuelle plasseringer, med en sjette- og en sjuendeplass. Det var vel ikke mange som ville ha gjettet akkurat det etter innledningen på sesongen. Etter mye medgang opplevde hun plutselig at ting ikke fungerte. Tour de Ski ble en skikkelig nedtur. Vår respekt for 21-åringens styrke og målbevissthet bare øker når vi ser hvordan hun i løpet av noen uker klarte å snu motgangen, og prikke inn storformen akkurat til sesongens viktigste løp. Trolig har hun i løpet av de siste tre månedene lært mer enn hun har gjort på de tre foregående årene, og det lover godt for fortsettelsen. Gullfeiringen natt til i går blir neppe den siste på Johaugen. I løpet av tre renn i Whistler har Therese Johaug vist at hun i øyeblikket er den som står nærmest til å overta når langrennsdronning Bjørgen abdiserer. Arbeidets Rett gratulerer. Og vi venter i spenning på fortsettelsen.

Nils M. Tidemann, redaktør

Før Bjarne Håkon Hanssen gikk av som helseminister og ble plassert på politikkens tørkeloft i påvente av jobb i pr-bransjen, rakk han å lansere planene for den store samhandlingsreformen i helsevesenet. Allerede nå er det klart at minst én vesentlig del av samhandlingsreformen vil bli annerledes enn det «fader Hanssen» selv hadde tenkt seg. I et intervju med Avisenes Nyhetsbyrå (ANB) skyter Sp-leder og statsråd Liv Signe Navarsete ned eks-kollegaens finansieringsmodell for sykehusene. Hanssens opprinnelige plan var at kommunene skulle få mer penger, men samtidig bidra med 20 prosent medfinansiering ved sykehusinnleggelser i statlige helseforetak. Det tilsvarer 13 milliarder kroner per år. I dag slipper landets kommuner å betale ei eneste krone for dette. Lokale sykehjemsplasser, derimot, må kommunene selv bekoste. Selv om det er «lønnsomt» for kommunene, blir samfunnet samlet sett påført unødvendig høye kostnader. Navarsete har liten tro på at kommunene vil være i stand til å bygge ut sykehjemsplasser i tilstrekkelig grad til at de kan makte å kutte ned på antallet sykehusinnleggelser og dermed spare penger. Hun har åpenbart et poeng. Samhandlingsreformen skal medvirke til at folk i større grad får behandling der de bor og at forebyggende arbeid er bedre helsepolitikk enn å reparere sykdommer og skader som har oppstått. Men for å makte denne avgjørende endringen, er det nødvendig å få til god organisering og tilstrekkelig med lokale behandlingstilbud før den gjennomføres. Skulle Bjarne Håkon Hanssens opprinnelige plan blitt fulgt, kunne vi endt opp med en ny runddans der kommunene
og helseforetakene forsøkte å skyve utgiftene over på hverandre. Tendensen har vi allerede sett i forbindelse med de endringene som nå skjer ved Røros sykehus.
Det blir neppe vanskelig å vri over på et annet finansieringsopplegg enn det Hanssen var en sterk tilhenger av. Ingen av dem som nå holder tak i reformen, har personlig prestisje knyttet til hvilken løsning som velges. Det taler også til deres fordel at de ikke bare har valgt å la den drive videre for vær og vind, men grepet inn for å
korrigere kursen tidlig i behandlingsprosessen.

Nils M. Tidemann, redaktør

Det store samtaleemnet blant rørosinger i martnan er om antall besøkende går opp eller ned. Og slik har det vært også i år, med mange bekymrede kommentarer om at det må ha vært mindre folk i år enn tidligere.
Når dette skrives har ikke Arbeidets Rett tilgang på de endelige besøkstallene for varemessa og antall parkerte biler. Men det er ingen tvil om at besøket var noe mindre de tre første dagene i år enn hva det har vært tidligere år. Og det har igjen bidratt til at enkelte utstillere har gitt utrykk for misnøye med besøket. Slike utsagn har nesten blitt en del av martnastradisjonen, og de som ytrer seg dukker stort sett opp igjen året etterpå.
Når besøkstall blir samtaleemne bunner det i at folk flest på Røros er engasjert i folkefesten, og vil at det skal være så bra som mulig for alle involverte. Arbeidets Rett våger å påstå at det ble bra i år også. I løpet av martnasuka snakket vi med flere utstillere som var meget godt fornøyd. De solgte jevnt bra, og meldte om omsetning på linje med fjoråret. Og lørdagens massive publikumstilstrømning må ha beroliget enhver skeptiker.
I følge våre kilder har også de lokale serveringsbedriftene hatt besøk på linje med tidliger år, og enkelte melder om økt omsetning i år.
Arbeidets Rett tør derfor å konstatere at det heller ikke etter årets martna er grunn til å være bekymret for martnans framtid. Når Rørosmartnan 2010 evalueres er det viktig å ha i bakhodet at dette var den første martna i moderne tid som er arrangert uten at det er vinterferie på noen av landets skoler. Det har selvfølgelig gitt negative utslag for besøket. Men neste år er det store muligheter for at det igjen er vinterferie på skoler i de områdene som martnan henter sitt publikum i fra. At det er vinter-OL med kveldssendinger kan nok også ha bidratt til at enkelte har blitt hjemme. Arbeidets Rett konstaterer at årets martna har hatt bra kvalitet og at arrangementet flyter godt. Og vi er helt trygge på at ustillere som eventuelt var litt misfornøyde i år kommer tilbake neste år. De tjener jo ingenting om de blir hjemme.

Nils M. Tidemann, redaktør

Et nytt EU-direktiv for å øke trafikksikkerheten innebærer at alle biler i Europa vil kunne overvåkes elektronisk. Systemet, eCall, skal installeres i alle biler, og automatisk ringe opp en nødsentral hvis bilen blir utsatt for en ulykke. Ved bruk av GPS-teknologi vil sentralen raskt peile inn hvor bilen befinner seg og effektivt kunne sende hjelp. Hensikten er åpenbart god. Men det nye systemet utfordrer samtidig personvernet. Datatilsynet i Norge har uttrykt skepsis til innføring av slikt automatisk system. Det er det god grunn til. Når eCall først er installert i alle biler, kan det fort videreutvikles slik at bilene samtidig får en sporingsbrikke og elektronisk identitet. Det kan lette arbeidet for både forsikringsselskaper og politi til å oppklare biltyverier, svindel og annen kriminalitet. Samtidig kan det åpne for misbruk. Til Aftenposten opplyser Datatilsynet at det har kommet med forslag om at systemet utstyres med en av-knapp. Det store spørsmålet er selvsagt hvem det er som skal få tilgang til informasjon om hvor kjøretøyer til enhver tid befinner seg. Kan vi være sikre på at den effektive sporingen bare blir brukt til å redde liv og pågripe kriminelle? Eller åpner eCall-direktivet, med alle muligheter til viderutvikling, samtidig for at vi som enkeltpersoner også risikerer å bli utsatt for omfattende og uønsket overvåking?
Vi har for lengst akseptert at «storebror» kan se oss. Gater, kjøpesentre, bensinstasjoner og trafikknutepunkter er kameraovervåket til alle døgnets tider. Vi registreres elektronisk når vi passerer bomstasjoner, reiser med fly og tog, bruker nøkkelkort på jobben, tar ut penger fra minibanken og bruker betalingsautomater. Mange av oss er også svært aktive til å legge igjen godt synlige spor på internett, både i jobbsammenheng og privat. Alle ligger vi inne med personopplysninger i offentlig tilgjengelige registre, som for eksempel skattelistene. Det er ikke
lenger bare én storebror som ser oss. De er mange. Og de aller fleste har i utgangspunktet både gode grunner og gode hensikter for å følge med på det vi drive med.
Sterkere samkjøring av registrert informasjon er et høyst realistisk framtidsperspektiv. Så lenge de som samler inn dataene underlegges streng kontroll og kan forsikre om at informasjonen håndteres trygt, er kanskje ikke dette så farlig. Men konsekvensene av misbruk blir samtidig større når den totale overvåkningen tiltar og mulighetene for samordning utnyttes. Derfor er det nødvendig å gå varsomt fram. Dagens personvernlov ble til på slutten av 1990-tallet. Siden da har teknologien åpnet for muligheter som da nærmest var utenkelige. Derfor er det god grunn til både å se på behovet for lovendringer og foreta en vurdering av den samlede overvåkingen vi som enkeltindivider skal kunne utsettes for.

Nils M. Tidemann, redaktør